Lykkeligere sammen!

Det var en gang en pitte-liten by, i et pitte-lite land, på en pitte liten jordklode, der alle var ulykkelige. Byen gråere enn gråest, og tristere enn tristest.
Alt var ulykkelig.
Gatene var som regel tomme. Alle var inne. Alene. Og ulykkelig.
Det bodde en liten jente i denne byen, hun het Madelen.
En dag da Madelen satt ulykkelig, og alene på rommet sitt, tenkte hun... “Hvordan er det å være lykkelig?” Hun grublet på dette. Lenge. 1 time hadde gått... så 2...så 4... til slutt var det blitt kveld.
“Å huff...” sier Madelen sørgelig. “Om bare vi kunne vært lykkelige.”
Hun lå seg til å sove. Det ble mørkt. Søvnen ble dypere og dypere. Og så...fikk hun en helt merkelig drøm. Alle var ute i gatene. Og gatene var ikke grå lenger, de var full av alle slags farger og mønstre. Sol var det også.
Folk smilte, lo, og hadde det bra, bedre enn bra. De var lykkelige.
Madelen våknet brått “Sammen! Sammen kan vi bli lykkelige!” Hun løp ut. Gjennom rommet, forbi de tomme gatene, og opp på den høyeste bygningen midt i den lille byen.
“Vi må være sammen! Vi er lykkeligere sammen!” Madelen ropte av full hals, hun ville at alle skulle få høre, folk kom ut i vinduene sine, ut på terassene sine, og så seg rundt.
“Bare kom ut! Det går helt fint! Vi skal bli lykkelige!”
Folk kom ut fra alle sider, overalt. Og samlet seg rundt bygningen i håp om å få bli lykkelig.
“Der! Der borte! Se! Ett lys! Ett lys!” ropte en gammel mann.
Solen kom, den lyste opp hele byen, bygningene fikk farger, folk smilte.
Folk ble lykkelige, ungene løp for å spille fotball sammen, folk dro for å fiske, andre dro på tur i det flotte været. Folk snakket sammen. Aldri hadde byen vært så lykkelig, byen hadde aldri vært lykkelig i det hele tatt. Før nå.
Madelen strålte av glede. Alle andre også.

Snipp, snapp...

Et av vinnerbidragene til skrivekonkurransen “Lykkeligere sammen!” - av Mie (7.trinn, Ådnamarka skole)