Alle er mennesker. Husk det.

Vi mennesker er skapt for å være med mennesker. Det er bare sånn. Hvis vi er lei oss, blir det bedre med trøst.

Alle trenger og en klem i blant, men man bør kanskje ikke klemme noen hele tiden, for da kan det bli for mye. Det er og noen som ikke alltid vil ha en klem, og da må man respektere det.

Jeg liker å være rundt mennesker. Være i nærheten av mange. Hvis jeg er det, føler jeg meg trygg. Føler meg trygg her i verden.  Det er viktig å føle seg trygg. Det er viktig å føle seg elsket.

Hvis man ikke føler seg elsket kan det være vanskelig å leve. Jeg vil at du skal tenke nøye i gjennom dette. Viser du empati og omsorg? Er du grei? Hvis du er, Vil jeg bare takke deg. Takke deg for at du gjør verden til et bedre sted. Vi er alle forskjellige, men også like. Vi har våre egne måter å vise omsorg og empati, og det er viktig at vi aksepterer andres måter.

Det er alltid en fordel å være grei. Du vinner hvis du er grei med noen. Alle er mennesker. Husk det.

Hvis noen har en diagnose, sykdom, tilstand, utfordring, kan man få litt dumme tanker. Litt slemme tanker og. Det er ikke deres feil. De ble mest sannsynlig født sånn, eller fått det senere i livet.

Du bør heller fokusere på de gode ferdighetene. Det som er fint, og godt. Hvis man dømmer etter første blikk, får du aldri vite hvem den personen er. Hva hun eller han er god på. Kanskje han er kjempegod å spille basket? Eller kanskje hun lager de beste sjokolade og karamellkjeksene? Det kan være de bare er utrolig snille og gode, men har sine egne måter å vise de på. Tenk på det. Tenk på det gode. Bli heller kjent med personen. Smil til en person på trikken.

Ikke tenk på at de er annerledes, for, de er også mennesker, sånn som deg.

Vanskelige ting skjer i livet. Utfordringer. Det er ikke alltid så lett å leve. Men det er en del av livet. Det skal ikke alltid være bra og fint. Det skal og skje feil som vi lærer av. Det er viktig å lære av feilene sine. Du får mer, og mer erfaring når du gjør feil.

Det skjer og fine ting i livet, ikke bare vonde og dumme ting. Jeg kan ofte kjenne på den fine følelsen, glede.

En dag snakket jeg litt med en jeg ikke pleier å snakke så mye med. Vi snakket om helgen. Det var altså en mandag. En mandag morgen, og jeg var faktisk ikke trøtt. Jeg pleier ofte å være trøtt mandag morgen, men ikke i dag. Jeg følte at noe spesielt skulle skje, og jeg hadde ikke kjent på den følelsen før, eller ikke som jeg husker. Samtalen starten når Mira sa hei til meg. Hun var egentlig ganske sjenert. Eller hun virket ganske sjenert. Mira var ny i klassen. Hun begynte her på torsdag i forrige uke. Hun snakket ikke med så mange, men i dag sa hun hei til meg. Det syns jeg var fint. Så begynte vi å snakke litt sammen. Jeg spurte om hun hadde hatt en fin helg, og da svarte hun ja. Jeg spurte hva hun hadde gjort, og da svarte hun at hun hadde gått på tur, spilt konsert og slappet av.

Det var fint å snakke med noen som jeg ikke kjente så godt og ikke snakket så mye med. Når man snakker med sin beste venn, eller en god venn, snakker man litt annerledes på en måte. Når man snakker med sin beste venn, tenker ofte den andre at det ikke er så viktig å høre på hva den andre har å si. De er jo liksom bestevenner, så de er fortsatt glad i hverandre, men det som er litt dumt med dette er at hvis det alltid er sånn kan man føle at man ikke blir hørt, og det er ikke en god følelse. Derfor kan det være godt å snakke med noen andre enn sin beste venn.

Jeg er glad for at vi mennesker er laget akkurat som vi er.

Vi kan gi klemmer, snakke med hverandre, ha det gøy sammen, løpe, hoppe og masse annet! Jeg er glad for at jeg har gode venner jeg kan stole på. Jeg er glad for at de fleste respekterer meg. Jeg håper at alle som har det like godt som meg, setter pris på det. Jeg syns alle de som ikke lever i krig, blir mobbet, ikke har foreldre, bor i et usikkert land, sulter, har det vondt bør tenke på det, og kanskje hjelpe de som har det sånn, istedenfor å bare tenke at det er en selvfølge.

Et av vinnerbidragene til skrivekonkurransen “Lykkeligere sammen!” - av Irene (7.trinn, Kronstad skole)