Livet + mestring = usant

neonbrand-426918-unsplash.jpg

6 åringen min fikk ett 12 siders hefte med oppgaver han skulle gjøre i sommer – slik at læreren får kartlagt før 1.skoledag. Dette heftet har fungert som et stort gnagsår gjennom sommeren. 6-åringen min har allerede, før han har begynt på skolen fått kjenne på frustrasjon og mangel på mestring i skolen.

Og nå er den store nyheten at LIVSMESTRING skal inn i læreplanen - jeg er nysgjerrig på hva disse ordene sammen betyr og hvordan dette oppleves positivt?

·      Skal vi gi barna en tro på at med noen verktøy og en del kunnskap så vil livet mestres? 

·      Hvilke indikatorer og mål skal ligge inn i faget?

·      Hva med dem som ikke mestrer livet akkurat nå, eller i morgen..

Tenk om jeg hadde strøket eller fått 2’er i livsmestring – jeg lurer på hvordan det hadde føltes. Hva med å kalle det ”livets opp- og nedturer”? Eller hva med å se hvordan livet kan få større plass i skolen - i alle fag og rom? 

Jeg er så enig i det Tale K. Engvik aka Helsesista skrev på facebook for litt siden: ” Å mestre livet høres litt ut som enda en ting en skal prestere synes jeg, det trenger ikke de unge! Å få psykisk helse, noe vi alle har hele tiden, alltid, inn i skolen er VIKTIG. Men dropp ordet mestring og kall det bare LIVET. Helt enkelt. Man kan dra LIVET inn i alle fag i skolen, og man kan ha et eget fag som heter det, Livet. –”

På rett vei! 

Jeg opplever at vi er på god gli hva gjelder viktigheten av psykisk helse og anerkjennelsen av at følelser er reelle og viktige (endelig!). Nå har vi muligheten til å fokusere på selvfølelse, empati, følelsesuniverset, relasjoner, kommunikasjon, og livets virkelige utfordringer.

Jeg tenker og at vi kan ta et skritt tilbake nå, og se – hva er det vi vil kommunisere til disse menneskene som har levd litt færre år enn oss på denne planeten. Språk er så enormt viktig – språk skaper virkelighet.

Jeg jobber dag, og av og til natt for at livet må snakkes mer om i barnehagen, skolen og hjemme! Å lære barn (og voksne) om følelser som skam, skyld, skuffelse, glede, sorg, frykt, avsky, interesse, kjærlighet og empati – det er kjernekraften i oss som vi trenger å kunne mer om – og vise mer av.  Og lære å ta vare på seg selv, være glad i seg selv og forstå andre bedre, ville andre vel og vite hvordan vi kan gjøre oss selv og andre godt og gode – det er ferdigheter som trengs hele livet.

Det jeg ikke mestrer gjør meg til et bedre menneske. 

Jeg har vært heldig, og av og til uheldig. Willy Railo var på min ”Walkman” som 12 åring – han lærte meg visualisering, pusteteknikker, mental trening. I tenårene leste jeg psykologi og de siste 7-8 årene har jeg høytryksspylt hjernen med formelle studier, diverse sertifiseringer og kurs innen – ja, hva skal jeg si ”fagområdet” livet. Jeg har lest tusenvis av sitater om at lykken kommer innenfra osv. Jeg har og gått gjennom skilsmisse, hatt et par panikkangstanfall, drevet med trøstespising, kjent på ensomhet og usikkerhet. Det som former meg mest og som gjør meg til et bedre menneske, ligger i det jeg ikke mestrer – det ligger i refleksjonene som skapes i det mørkeste vonde.

Livet er godtvondt.

Det kommer ofte utfordringer med oppturene – og ja – jeg er faktisk takknemlig for alt jeg erfarer, det skaper en viss dybde av erfaring og det skaper bredere empati for andre. Jeg har og en robust selvfølelse, men den har jeg ikke lest meg til. Den er kommet i relasjoner, i å fokusere på det jeg er god på, i og fokusere på at jeg har noe å bidra med. Dette kan det fokuseres mer på i hverdagen om vi vil.

Poenget er at uansett hvor mye kunnskap og hvilke ferdigheter vi har om livet – er vi ikke født til å mestre det alene. I Norge har vi en idé om at vi skal være så selvstendige. I konfirmasjonstalen til mine sønner håper jeg at jeg kan si at jeg er stolt av at de har en viss grad av avhengighet til andre mennesker, at de tør å be om hjelp, at de tør å si fra om hva de føler, tenker og bekymringer de kanskje har.

Så vil jeg at de skal vite at de aldri er alene, at de opplever tilhørighet med plass til glede, sorg og alt i mellom. Jeg vil være med i en familie, et fellesskap og et samfunn som er med dem på gode dager, som feirer, applauderer og jubler – og som gråter med dem og gir ekstra omsorg på vonde dager.

Ønsker alle en god oppstart - der vi gjør hverandre godt og gode

- og forsterker det med gleding! 

 

Siri Abrahamsen er trebarnsmor, foredragsholder og forfatter i gleding.no, hun har skrevet barnebøkene "Gleding", "Feiling" og "Undring i følelsesuniverset". Hun involverer profesjonelle i oppvekstsektoren, foresatte og barn til å gjøre en forskjell for seg selv og andre med empati, anerkjennelse og inkludering for å bygge tilhørighet og gode dager. 

Møt Nina P. Hauge - adminansvarlig og forlagssjef i Gleding™

fullsizeoutput_8730.jpeg

 

"Emosjonell kompetanse stod dessverre ikke på timeplanen på 80-tallet, det var heller ikke et vanlig samtaleemne rundt middagsbordet eller på sengekanten. Det var ingen som snakket om gleding og feiling. Heldigvis er det aldri for sent å lære! Det er aldri for sent å bli bedre kjent med seg selv og andre, se ting med nye øyne eller ta nye valg. Etter mer enn 20 år i oljebransjen tok Nina sats og hoppet. Skummelt, men allikevel en enkel avgjørelse når hun bare våget å kjenne skikkelig etter. Når en dør lukkes, åpnes en annen. Nina er overbevist om det venter dager med entusiasme, engasjement, krativitet og mye Gleding bak den andre døren!

Nina P. Hauge begynte å jobbe i Gleding™ 01. august. Det er en stor ære å få ha henne med på laget. Nina skal ha ansvar for administrasjon, bookinger og forlagsvirksomheten. Hun er en skikkelig god sparringspartner og jeg føler meg kjempeheldig som har en kollega som henne. Det gjør at jeg, Siri - kan reise på enda flere oppdrag, møte flere som jobber i oppvekstsektoren, foreldre og foresatte, barn. Jobbe hver dag for å gjøre verden litt bedre, menneskemøte for menneskemøte. Skole for skole, barnehage for barnehage, hjem for hjem. 

Vi ser frem til tidenes gledeligste høst!

Miniøya - stor opplevelse

7lZUhUY2RBGzbxdQK8Iz4w.jpg

Norges største barne- og familiefestival fant sted i Tøyenparken helgen 9. og 10. juni. Jeg hadde store forventninger, men dette overgikk virkelig mine visjoner. Sammen med klovnen Wilmer (Marius Sørlie) fra Wilmer/Fearless Mind skulle jeg møte massevis av barn og foreldre i "Fortellerteltet" midt på dagen, lørdag. Det ble stappfullt. Alt fungerte glimrende. Vi leste og hadde øvelser og "show" fra alle bøkene - Gleding, Feiling og Undring. Alle barna fikk med seg GLEDINGKORT som de skulle tegne og skrive på og gi til noen de ville glede. 8000 mennesker var i parken på lørdagen - det var bare helt underbart!

Jeg håper allerede å få bli med på dette neste år. Makan til gjennomføring. Tusen takk til hele MINIØYA teamet og frivillige. Jeg er fortsatt mektig imponert over profesjonalitet, kreativitet og struktur. Jeg håper festivaler som dette spres over det ganske land og at flere av oss kan gi magi til familiene og de små der ute! GLEDING på elitenivå :) 

5 tips til en bedre sommer med familien

kong-jun-572366-unsplash.jpg

Baggene er pakket, bilen er stappfull - vi voksne svetter allerede, barna krangler om hvem som hadde ballen først, den ene klyper den andre, laderen til ipaden er borte, minstemann må på do. Alle er sultne og varme. Flyet ble forsinket, dere må løpe for å rekke det andre. Lille Pernille glemte bamsen sin igjen i setet. Hun elsket den bamsen. 

Nå skal vi altså være sammen store og små, døgnet rundt - i ukesvis. Teambuilding på jobb er virkelig ingenting i forhold til dette!  I tillegg har vi forventninger om at det skal bli så aldeles koselig, "GOD SOMMER", "GLAD SOMMER", "NYT FERIEN". "SLAPP AV" (noe som er helt komisk, altså har du barn under 10 år - er det ikke i feriene vi slapper av - det har vi hverdagen mellom kl 21.30-22.00 til.)

Forventer vi takknemlighet for "Syden"? 

Noen bruker titusenvis av kroner på solsenger, solstråler og all inclusive i "syden" OG forventer at barna skal være så takknemlige: "Vet dere hvor mye penger vi har brukt på at vi skal ha det fint? Også krangler dere?!". Andre gjør det samme i Tusenfryd, Liseberg, Kongeparken og Hunderfossen. Noen reiser langt, andre er mer kortreiste. Noen er hjemme, andre er på hytta. Uansett hvor vi er eller ikke er, store budsjett, små budsjett - samma det -  vi er sammen.    Å være sammen er noe av det mest krevende vi er og gjør.

Så det kan være greit å begynne å forberede seg mentalt på denne utfordringen:

1) Senk forventningene - ferien kommer ikke til å bli perfekt, ingen andre har perfekte dager, selv om det ser sånn ut på instagram. Bak et hvert vellykket bilde er det minst 20 mislykkede. Ikke sammenlign din virkelighet med andres publiserte virkelighet.  Det kommer til å være gode øyeblikk og det kommer til å være mye stress. Hvis vi klarer å se sjarmen i kaoset kan det hjelpe litt. 

2) Det som skaper gode minner handler mer om tilstedeværelse og mindre om penger. Hvis du skal betale noe - så kan det være din oppmerksomhet "Pay attention" er et godt uttrykk. Snakk med folkene rundt deg. Still spørsmål, finn nysgjerrigheten din - se folkene på ny, små og store. 

3) Ungene kommer som ifjor til å bli slitne, varme, solbrente, trøtte, leie av hverandre, krangle... Tips - Lag en plan og tren på hvordan vi kan unngå å klikke - holde hodet kaldt og hjertet varmt. Prøv å se behovet barnet har. Å forvente at et slitent, varmt og sultent barn skal "oppføre" seg er overambisiøst. De har ikke verktøyene for å "skjerpe seg" og holde ut som vi har.

Det beste vi kan gjøre er: 1) å sette oss ned på huk (eller være i øyehøyde med barnet) 2) prøve å finne ut hvordan barnet har det og 3) hvilke behov minimennesket har 4a) hvordan kan vi bidra til å dekke det følelsesmessige behovet, 4b) anerkjenn følelsen og situasjonen eks: Jeg ser at du er lei deg nå, det forstår jeg. Jeg er her med deg om du vil snakke mer om det. eks 2: Jeg vet godt at du vil ha den vingummien. Jeg forstår at du er sint for at du ikke kan få den nå osv. Sett ord på følelsen og husk at alle følelser ser viktige å kjenne på. Du trenger ikke å "fikse" barnet ditt om det er sint, redd eller lei seg - du trenger bare å være tilgjengelig for dem og vise at du ser dem og hjelpe de å forstå hva som foregår. 5) Vis at vi voksne er trygge og at alt kommer til å ordne seg. Barn prøver ikke å manipulere oss. Barnet trenger en trygg, kjærlig og tydelig voksen. 

4) Er dere flere voksne - snakk sammen på forhånd om hva som er viktig for dere i ferien. Snakk om hvordan dere skal tåle stressede situasjoner. Da kan dere unngå de store forventningsforskjellene og det er lettere å forstå hvorfor den andre gjør som han eller hun gjør. Utfordringene blir ordnet opp i før konfliktnivået er høyt - alle får bedre stemning og mindre stress.

5) Ferier inneholder hele spekteret av følelser, og kanskje enda sterkere enn i hverdagen fordi vi er ute av rutinene og det trygge. I tillegg er det en forventning om at alt skal være så hyggelig. Ferier er ukontrollerbare på mange vis. Vi har ulike behov, ulike ting vi ser på som viktige, ulike tempo og prioriteringer. Tips - snakk om det. Forbered deg. Hvilke "kamper" må vi ta? Hvilke følelser er du og jeg dårlige på å takle og hvordan kan vi trene på å takle dette bedre i ferien?

Hva er det viktigste med ferien?

Det vil bli sinne, sorg, stress, frykt, forsinkelser, søl, krangling. Det vil og bli glede, humor, festligheter, gode klemmer og fine øyeblikk. Og istedetfor å tenke at vi skal unngå det vanskelige - er kanskje ferien en god mulighet til å komme nærmere hverandre nettopp med å samles i skuffelse, frykt og glede. Tenk så fint å være en familie der det er rom for alle følelser. Der det å være sammen er det viktigste. Det er en god ferie spør du meg.

Ferier med barn, er stress og fint samtidig. Livet med de vi er glad i er alt annet enn lett - og det er kanskje akkurat det som gjør det så givende og verdifullt. 

Ønsker dere en sommer med mye kjærlighet, felles opplevelser som styrker fellesskapet og tilhørigheten!

 

Sommerhilsen fra Siri :)

 

 

Siri Abrahamsen er forfatter av barnebøkene "Gleding", "Feiling" og "Undring i følelsesuniverset", hun holder foredrag om livsmestring, gleding og empati og driver www.gleding.no

 

Nullvisjon er ikke løsningen

annie-spratt-365630.jpg

Antall barn som opplever å bli mobbet er økende. Noe som kanskje er rart etter tiår med fokus på mobbing. Det virker ikke. For meg er det ganske naturlig å tenke at når noe ikke virker, så bør vi prøve en annen strategi. Likevel ruster regjeringen opp med fullt fokus på mobbing og ”nullvisjonen”, som er den minst inspirerende visjonen jeg har hørt. En visjon kan defineres som et bilde av en fremtidig ønsket tilstand. (Wikipedia). Hva om vi hadde hatt en visjon som sa at  ”alle skal ha minst to venner”, ”alle skal kjenne på tilhørighet i klassen og skolegården” eller ”alle skal bli sett, hørt og inkludert”?  Er ikke det å skape et bilde av den retningen vi ønsker å gå i?

Unngå å gjøre urett eller gjøre det som er rett? 

Jeg har tre sønner, for meg er det ikke godt nok at de unngår å gjøre det som er urett, jeg har større ambisjoner. Hva om vi lærte alle at det er mulig å gjøre det som er rett? Vi kan være dem som står opp for noe og noen, vi kan være den som sier stopp – som hjelper andre. Kanskje vi til og med kan glede hverandre? Hva om alle barn visste at de har mulighet til å gjøre andre godt og glade? Hva om det ble kult å være gledesspreder og inkluderingsansvarlig?

Hva med å stille disse spørsmålene til barna våre:

  • Hvem hjalp du på skolen i dag?
  • Hvem har du gledet idag?
  • Hvem gjorde du skoledagen bedre for? 
  • Hvem spurte du om ville bli med på leken?

Kanskje det er viktig å være snill? 

Mobbing starter ikke i barnehagen eller på skolen?! Det begynner hjemme. Rundt middagsbordet og foran tv’en, det skjer i trafikken og når vi snakker om naboen, slektninger, kjendiser og bekjente. Hva om vi som foreldre hadde vært mer bevisste på hvilke holdninger og verdier vi modellerer til barna våre. Neste gang du har lyst å vise fingeren i trafikken så velger du kanskje å la være. Neste gang vi slenger flåsete bemerkninger om Trond Giske, Trump, Ari Behn eller Sophie Elise, så kan vi kanskje tenke oss om to ganger – er det bra at ungene hører meg snakke sånn om andre mennesker?

Vi voksne må vise at det er viktig å være snill, det er kanskje enda viktigere enn å være flink?

Gleding som medisin

Jeg har virkelig mistet troen på at fokus på mobbing er medisinen som bringer vennskap, inkludering, trivsel, toleranse og respekt på banen. Så lenge vi kjemper mot noe – med et ”nullmål” kommer vi oss ikke videre. Dette koker ned til hver enkelt av oss – hva vi står for, mener, tillater oss og si og gjøre. Vi må vite hva vi skal gjøre istedenfor, hva vi vil se mer av? Det er på tide å snu fokus, til det motsatte, nemlig gleding, omsorg, trivsel, snillhet, anerkjennelse, vennskap, inkludering, toleranse, respekt og raushet.

Og vi må gjøre dette konkret og praktisk, vi kan starte her:

  1. Vis barna at du forventer at de inkluderer, inviterer med nye barn hjem og framsnakker andre.
  2. Snakk med barna om empati, hvordan kan vi prøve å forstå andres tanker og kjenne på andres følelser? Hvorfor gjør folk som de gjør, hva ligger bak?
  3. Hva er det aller viktigste barn lærer av oss, hva er verdiene til vår familie?
  4. Hvordan kan vi som familie bry oss mer om andre?
  5. Snakk med barna om tilskuereffekten som handler om hvor viktig det er å stå opp for andre som trenger hjelp, si stopp. Å tørre være den ene som virkelig bryr seg. Tør du?

 

 

 

Siri Abrahamsen er foredragsholder og forfatter av barnebøkene "Gleding" og "Feiling" samt verktøyboken "Historien om deg". Hun holder foredrag for skoler, barnehager og for arbeidslivet - for at vi skal gjøre hverandre godt og gode!