Kan vi slutte å skylde på barna?

ungdom.jpeg

”Er babyen deres snill?” Allerede der går vi på en smell. Jeg hørte og en far her om dagen som sa han hadde fått to barn som var født snille og et barn som var helt annerledes (?) ...

Min oppfatning er at vi skyver mobbeproblemene over på ungene, det er de som må skjerpe seg – det er de som ikke klarer” å oppføre” seg. “Dere er barnslige” blir brukt som skjellsord, “her er det som en barnehage” – vi har mange slike uttrykk som indikerer at barn oppfører seg verre en voksne.

Hva er roten til mobbing?

Jeg er helt overbevist om at vi er utfordringen. Vi kan gjøre mange liv bedre om vi skjerper oss. Det blir fint når flere forskere studerer sammenheng mellom foreldres og besteforeldres evne (og vilje) til å vise kjærlighet, holdninger, menneskesyn, måter å snakke på og med – for så å se hvordan dette påvirker neste generasjons atferd. Mye vanskeligere å måle –kanskje derfor vi har mindre tall og studier om dette kontra mobbing som begynner i barnehage og skole. Det fokuseres mer på problemet enn den underliggende årsaken.

Skal vi få endret dette – må vi til roten.

Barna er mye åpnere enn oss

Når jeg reiser rundt kommer barna løpende til meg ”Hvem er du?”, ”Hva har du i pannen?” (det er et fødselsmerke, av en eller annen grunn er det kun en voksen som har spurt meg om det, noensinne og det er Eddi Eidsvåg), ”Er du hun der gledingdama?” YES, det er jeg – og jeg må si at barna inspirerer meg. Makan til åpenhet, engasjement og nysgjerrighet finner jeg ingen andre steder.

Barn gjør veldig ofte menneskelig kontakt enkelt. De bygger relasjoner som om det er en naturlig ting (de aller fleste hvert fall). Mens vi, voksne – vi har kanskje ikke fått oss en ny venn de siste 10-20 årene. Da begynner jeg å lure ... Når barna vokser til, og de begynner å se etter forskjeller, når de danner klikker, når de skaper vi og dem. Innenfor – utenfor. Hvor har de fått ideene fra?

Lærepenge for livet

I sommer opplevde jeg noe veldig vanlig, og en lærepenge jeg håper mange vil huske for alltid. Vi er på et hyttefelt på det blide Sørland. Der møter vi en gutt som er ufin i språket, som snakker stygt igjen og igjen, til en av mine, han var frekk og lite hyggelig.

I fortvilelse fortalte jeg om hendelsene til noen voksne – og ble møtt med ”for en tulling, idiot, sånne er ikke velkomne her, få han vekk”. Jeg tenkte – vel, er det virkelig så enkelt? Så vi fant en annen løsning. Gutten min sa til han ”tullingen”: ”Når du snakker sånn til meg, vil jeg ikke være med deg.” Senere på dagen kom vi tilbake på fotballbanen. Den såkalte ”idioten” er der. Han har forandret seg helt. Han snakker på en annen måte, han er roligere. Han er med. Han er hyggelig. Denne idioten er altså ikke en idiot.

Forskjellen på å være og gjøre

Så når 1.klassingen litt etter spør sine eldre brødre om tips til å få en god skolehverdag sier de; ”Bare husk en ting; av og til er det noen som du tenker er dumme eller idioter.. men det finnes ingen som er det. Det finnes bare noen som gjør dumme ting eller oppfører seg ugreit. Ofte så har de det kanskje ikke så lett når de gjør sånt. Men ingen mennesker er bare det ene eller det andre. Derfor må vi gi folk en ny sjans, også må vi si fra når folk behandler oss ugreit, det er viktig å stå opp for oss selv og for andre.   Vi skal ikke godta stygge ord eller handlinger. Vi må bare huske at folk gjør, de er ikke ...

Så tenker jeg om vi bare kunne begynt der –  i politikk, bompengesaker, i media, i sosiale medier, hjemme rundt middagen, i sofaen foran tv’en, i trafikken, på butikken... Huske at ingen er idioter, folk gjør i varierende grad dumme ting. Se om igjen – fokuser på noe annet. Forvent noe annet. Gi folk en ny sjans.

Folk er så mye mer enn vi tror, vet og ser.

Om alle voksne tar til seg dette, og faktisk tror på det, – kanskje til og med lar seg marinere i empati, hva er mulig da mon tro?

Siri AbrahamsenComment