Livet + mestring = usant

neonbrand-426918-unsplash.jpg

6 åringen min fikk ett 12 siders hefte med oppgaver han skulle gjøre i sommer – slik at læreren får kartlagt før 1.skoledag. Dette heftet har fungert som et stort gnagsår gjennom sommeren. 6-åringen min har allerede, før han har begynt på skolen fått kjenne på frustrasjon og mangel på mestring i skolen.

Og nå er den store nyheten at LIVSMESTRING skal inn i læreplanen - jeg er nysgjerrig på hva disse ordene sammen betyr og hvordan dette oppleves positivt?

·      Skal vi gi barna en tro på at med noen verktøy og en del kunnskap så vil livet mestres? 

·      Hvilke indikatorer og mål skal ligge inn i faget?

·      Hva med dem som ikke mestrer livet akkurat nå, eller i morgen..

Tenk om jeg hadde strøket eller fått 2’er i livsmestring – jeg lurer på hvordan det hadde føltes. Hva med å kalle det ”livets opp- og nedturer”? Eller hva med å se hvordan livet kan få større plass i skolen - i alle fag og rom? 

Jeg er så enig i det Tale K. Engvik aka Helsesista skrev på facebook for litt siden: ” Å mestre livet høres litt ut som enda en ting en skal prestere synes jeg, det trenger ikke de unge! Å få psykisk helse, noe vi alle har hele tiden, alltid, inn i skolen er VIKTIG. Men dropp ordet mestring og kall det bare LIVET. Helt enkelt. Man kan dra LIVET inn i alle fag i skolen, og man kan ha et eget fag som heter det, Livet. –”

På rett vei! 

Jeg opplever at vi er på god gli hva gjelder viktigheten av psykisk helse og anerkjennelsen av at følelser er reelle og viktige (endelig!). Nå har vi muligheten til å fokusere på selvfølelse, empati, følelsesuniverset, relasjoner, kommunikasjon, og livets virkelige utfordringer.

Jeg tenker og at vi kan ta et skritt tilbake nå, og se – hva er det vi vil kommunisere til disse menneskene som har levd litt færre år enn oss på denne planeten. Språk er så enormt viktig – språk skaper virkelighet.

Jeg jobber dag, og av og til natt for at livet må snakkes mer om i barnehagen, skolen og hjemme! Å lære barn (og voksne) om følelser som skam, skyld, skuffelse, glede, sorg, frykt, avsky, interesse, kjærlighet og empati – det er kjernekraften i oss som vi trenger å kunne mer om – og vise mer av.  Og lære å ta vare på seg selv, være glad i seg selv og forstå andre bedre, ville andre vel og vite hvordan vi kan gjøre oss selv og andre godt og gode – det er ferdigheter som trengs hele livet.

Det jeg ikke mestrer gjør meg til et bedre menneske. 

Jeg har vært heldig, og av og til uheldig. Willy Railo var på min ”Walkman” som 12 åring – han lærte meg visualisering, pusteteknikker, mental trening. I tenårene leste jeg psykologi og de siste 7-8 årene har jeg høytryksspylt hjernen med formelle studier, diverse sertifiseringer og kurs innen – ja, hva skal jeg si ”fagområdet” livet. Jeg har lest tusenvis av sitater om at lykken kommer innenfra osv. Jeg har og gått gjennom skilsmisse, hatt et par panikkangstanfall, drevet med trøstespising, kjent på ensomhet og usikkerhet. Det som former meg mest og som gjør meg til et bedre menneske, ligger i det jeg ikke mestrer – det ligger i refleksjonene som skapes i det mørkeste vonde.

Livet er godtvondt.

Det kommer ofte utfordringer med oppturene – og ja – jeg er faktisk takknemlig for alt jeg erfarer, det skaper en viss dybde av erfaring og det skaper bredere empati for andre. Jeg har og en robust selvfølelse, men den har jeg ikke lest meg til. Den er kommet i relasjoner, i å fokusere på det jeg er god på, i og fokusere på at jeg har noe å bidra med. Dette kan det fokuseres mer på i hverdagen om vi vil.

Poenget er at uansett hvor mye kunnskap og hvilke ferdigheter vi har om livet – er vi ikke født til å mestre det alene. I Norge har vi en idé om at vi skal være så selvstendige. I konfirmasjonstalen til mine sønner håper jeg at jeg kan si at jeg er stolt av at de har en viss grad av avhengighet til andre mennesker, at de tør å be om hjelp, at de tør å si fra om hva de føler, tenker og bekymringer de kanskje har.

Så vil jeg at de skal vite at de aldri er alene, at de opplever tilhørighet med plass til glede, sorg og alt i mellom. Jeg vil være med i en familie, et fellesskap og et samfunn som er med dem på gode dager, som feirer, applauderer og jubler – og som gråter med dem og gir ekstra omsorg på vonde dager.

Ønsker alle en god oppstart - der vi gjør hverandre godt og gode

- og forsterker det med gleding! 

 

Siri Abrahamsen er trebarnsmor, foredragsholder og forfatter i gleding.no, hun har skrevet barnebøkene "Gleding", "Feiling" og "Undring i følelsesuniverset". Hun involverer profesjonelle i oppvekstsektoren, foresatte og barn til å gjøre en forskjell for seg selv og andre med empati, anerkjennelse og inkludering for å bygge tilhørighet og gode dager. 

Siri AbrahamsenComment