Det må være sånn!

Det er fascinerende hvordan noen (ganske mange) tror at det som er rett for dem, skal gjelde alle andre. Det er så lett å mene mye. Ha gjort seg opp en tanke om hvordan ting MÅ være. Hva som er RETT og hva som er GALT.

“Gresset er ikke grønnere på andre siden”. “Det beste er å holde ut”. “Du gjør ditt livs største feil”.

Jeg ble skilt for noen år siden. Etter det har uendelig mange av disse kommentarene nådd mine ører og satt seg i min hukommelse. Hva i all verden vet vi om hva som er rett for andre?

Nå brukte jeg eksempelet om en skilsmisse. Det kan gjelde jobbytte, flytting, familieliv og mye annet. “Det må jo være sånn at….” Det er tanker som har satt seg fast rett og slett. Disse tankene kan vi låse opp og slutte å spre rundt oss. For det fører ikke så mye godt med seg. Før vi mener og gir råd - kan vi kanskje undre - og bry oss om mennesket.

Våre meninger har ofte - om ikke alltid, mindre verdi enn vår nestekjærlighet. Vår evne til å bry oss, være et godt medmenneske som viser respekt for at andre er annerledes enn oss selv. Det er det en enorm kraft i. Som Jan Spurkeland skriver - det er ingen som ønsker å forandre seg før de føler seg forstått. Hva med å stille flere spørsmål. Undre seg mer. Spørre “Hvordan har du det?” Ha tid til å lytte.

Å holde ut - og finne seg i at sånn “må” det være - med ting vi faktisk kan gjøre noe med, er det fornuftig?

Å gi råd (uten at mottaker har bedt om det) ut fra hva som har funket for oss er det verdifullt for andre?

Å kjenne på omsorg og bli tatt på alvor, bli sett, hørt og forsøkt forstått - er det alltid verdifullt for andre?

Du vet hva som er rett for deg. Jeg bare undrer meg.

Siri Abrahamsen